Adresse:
Vangsveien 358, 2322 Ridabu
Vang kirke er en åttekantet kirke fra 1810. Sognepresten i Vang i 1804 var Abraham Pihl. Han hadde vært prest i Vang i femten år da kirka brant søndag 8. juli 1804. Abraham Pihl tegnet kirken som ble bygget i stein og har i dag 895 sitteplasser.
Slik finner du veien til kirken: Vangsveien 358, 2322 Ridabu
Vang kirkes historie
av Ole Jacob Tomter
Den første kirka i Vang på 1000-tallet.
Ingen vet når den første kristne kirka ble reist her i Vang. Det har nok skjedd en gang på 1000 tallet. Vi skal ikke se bort fra at det skjedde da Olav Haraldson (Olav den hellige) fòr rundt her i Opplandene for å kristne disse stabeisene av noen bondehøvdinger her på flatbygdene på østsida av Mjøsa. Kanskje sto det et gudehov her, på den hellige vangen, som helgenkongen jevnet med jorda for å markere at nå var det Kvitekrist som hadde seiret over de gamle norrøne gudene. Det kan ha vært ei enkel lita trekirke som ble reist for å markere at et tidsskifte hadde skjedd.
Garden som lå i tilknytning til dette hellige stedet bar navnet Vang. Da kristendommen var etablert, ble dette garden der presten holdt til. Altså prestegarden. Vang ble også navnet på hele bygda etter hvert. Området rundt kirkestedet var fra gammelt av et maktsenter. Her i området lå det gamle Eidsivatinget. Nede på Åker gard hadde kongen sitt sete. Der på Åker delte Harald Hardråde og Magnus den gode kongemakta i 1041, da kristendommen var helt ny i Norge.
Det har ikke vært foretatt arkeologiske undersøkelser under eller rundt Vang kirke. Her ligger det trolig mange historiske hemmeligheter gjemt under kirkegulvet og under bakken rundt kirka.
St. Clemenskirke 1300-tallet
Det er sannsynlig at det ble reist ei steinkirke her engang på 1100 tallet. Ei enkel enskipet kirke slik det var alminnelig på den tida. Den hadde ganske tidlig tårn og klokker i tårnet. Det er det samme tårnet som har stått her fra den tida, og det samme våpenhuset som brukes den dag i dag. Vi kan finne steinhoggerens merke på sørsida av tårnet. Selv om kirka ikke er nevnt i skriftlige kilder før på 1300-tallet, sier eksperter at den i hvert fall ikke er yngre enn middelalderkirkene i Stange eller Ringsaker. Den er nevnt som St. Clemens kirke på 1300 tallet. I katolsk tid var alle kirker tilknyttet en helgen og Vang kirke var altså knyttet til St. Clemens, handelens skytshelgen. Det var kongen som hadde styring av handel og vi finner kongens gård Åker like i nærheten.
Større kirke på 1600-tallet
Kirka ble påbygd to ganger på slutten 1600-tallet. Menighetens søknad til visestatholderen om ny utvidelse av kirka begynte slik: ” Wi fattige almue af Vangs sogn på Hedemarken Wed denne Underdanigst, søger Eders Exellens naadige bønhøring…. At saasom woris Howit Kirke, af saa ringe begreb, at ike den Halfe Menigheten kan nyde platz og Rom der Gudzord at høre og deres Guds tjeneste at forrette, Om end schiønt, i hver Stoel tredobbelt Menescher sig indtrenger, derofwer baade stolene synderbrytes och offte fruchtsommelige Qvinder farer ilde, som med meget tryck og trang maa sidde i Hverandres Skiød,….. ”. Positivt svar på søknaden forelå tre uker senere og i løpet av det kommende året hadde kirka blitt korskirke. Byråkratiet ser ikke ut til å være langt fremskredet ennå.
Brannen i 1804
Søndag 8. juli 1804 hadde Vangsokningene som vanlig vært til gudstjeneste. Det brygget opp til uvær da folk var på hjemvei. De hadde fått med seg det som skjedde på kirkebakken, med annonsering og kunngjøringer for de neste ukene og alle hadde hørt nytt fra grendene den siste uka.
Anne Toresdatter Skjeset var på vei hjem da uværet satte inn. Hun søkte ly for uværet under et tre ved Hveberg, et par kilometer unna. Der ble hun vitne noe hun senere aldri glemte. Lyn etter lyn flerret over himmelen, og plutselig så hun et lyn som traff et av de små pyntespirene i toppen av tårnet. Flammene slo opp og antente det tjærebredde hovedspiret. De fikk raskt tak og slo høgt til værs. Skrekkslagen ble hun vitne til at spiret veltet inn over hovedtaket og hele bygget sto i brann.
Mange vangssokninger trådde til og berget ut det som kunne berges: kirkesølv, ornamenter, malerier, og alt løst inventar. Da den 24 år gamle sønnen på Stanger, Nils Stanger, kom løpende ut gjennom kirkedøra med alterklærne, styrtet en av kirkeklokkene i gulvet i våpenhuset og sneide hatten av ham. Orgelet som var bare et par år gammelt, ble reddet ut av to menn, men det hadde fått så store skader at det ble karakterisert som ramponert. Alterbildet fikk store skader ved utrivingen, for tida de hadde til rådighet var til redningsarbeidet var begrenset.
Så sto hele menigheten uten kirke. Dåp, vielser ble foretatt i prestegården, gravferdene foregikk den gangen fra hjemmene direkte til kirkegården, men gudstjenestene ble holdt i annekskirka i Furnes.
Sogneprest Abraham Pihl og gjenreisingen av kirka
Sognepresten i Vang i 1804 var Abraham Pihl. Han hadde vært prest i Vang i femten år da kirka brant. Han hadde gjort prestegården til en yrkesskole for ungdommen på Hedmarken. Alle slags håndverk, urmakere, tredreiere, møbelsnekkere, pottemakere fikk undervisning i prestegarden. Presten var opptatt av landbruk, hadde kjøpt sin egen gard og forbedret ploger og laget treskeverk. Banebrytende kan vi si dette var. Mest kjent er han kanskje for sitt astronomiarbeid der han laget sine egne stjernekikkerter. Samfunnsengasjert var han og svært opptatt av at Norge måtte få sitt eget universitet. Hvor burde det ligge, jo langt fra påvirkning fra Danmark. Brumunddal var stedet, mente Pihl.
Pihl hadde kunnskaper og erfaringer om arkitektur også. Han hadde tegnet mølle og teglverk på sin egen gard, Alderslyst, ny hovedbygning på Kjonerud, fjøs på Torshov. Nå påtok han seg å stå ansvarlig for gjenreising av kirka. Det meste av tida var han selv byggeleder. Det er klart han lot seg inspirere av nye kirker i sin egen tid. Han brukte bergverkskirkene i Kongsberg og på Røros som modell for det han ville skape i Vang. Den åttekantede formen, de to gallerihøydene og alter med prekestol over er ideer han må ha hentet blant annet disse kirkene. En av byggelederne på Røros, Svein Aspås var også sterkt involvert i byggearbeidene spesielt i perioden da Pihl var ute på en astronomisk reise for kongen i København.
Taket var Pihls konstruksjon og snekkeren var Ole Holter fra Holter av Karset. Den åttekantede kirka sto ferdig til innvielse 30.november 1810. Biskopen ga all ære til Abraham Pihl og kalte kirka ”Abrahams minde”. Nytt orgel med den unge organisten Lars Pedersen stemte i da menigheten hadde tatt plass etter sin rang i to gallerihøyder og lukkede kirkebenker nede i kirkeskipet. Alterpartiet sto på østveggen med lite alter, prekestol rett over. Ikke noe alterbilde, kun et teppe.
Inventaret
Inventar som blir reddet ut i brann kommer lett på forskjellige hender, men kirkesølv og malerier fra brannen i 1804 ble godt tatt vare på. Dåpsfat, oblateske og lysestaker er flott kirkesølv som brukes fortsatt i kirka. Et relieff av ei altertavle finnes også. Det er sannsynlig at dette er laget av en treskjærer fra Vang som het Johannes Skråstad. Han levde fra 1650 til 1700. Dette skal være den nedre delen av et alterbilde som han hadde skåret og som sto ferdig i 1689. Nattverdmotivet sto sentralt i oppbyggingen av altertavler på denne tida. En tredeling var vanlig: Nattverden nederst, korsfestelsen i midten og den seirende Kristus øverst. Det finnes en del i det nåværende alterbilde også. Den seirende Kristus som troner på toppen er den sentrale figuren i Asbjørn Busteruds treskjærerarbeid. Det finnes tre sikre arbeider etter Johannes Skråstad. Han har skåret altertavla i Vågå kirke, prekestolen i Romedal og prekestol og alter i Gjerdrum. Her i Vang finnes det bare et lite relieff igjen i dag.
Andre halvdel av 1800-tallet
Det kom ny sogneprest til Vang i 1845. Han het Paul Vinsnes. Det er nok prestefrua som er mest kjent for ettertida. Hun het Hanna Olava f. Strøm. De fikk ei lang og god prestetid i bygda. Hanna utga førsteutgaven av si berømte kokebok det året de kom til Vang. ”Lærebog i de forsjellige grene af husholdningen”. Den har kommet i 14 opplag. Det var verken den første eller eneste boka hennes. Hun utga både faglitterære og skjønnlitterære bøker, ikke minst barnebøker ja til og med krimlitteratur ga hun ut. Riktignok under psevonymet Hugo Swartz. Det passet seg ikke for en kvinne å skrive bøker, og slett ikke ei prestefrue, og aldeles ikke krimbøker. Det ville ha satt hennes mann i forlegenhet. Hvem Hugo Swartz var, det var en strengt bevart hemmelighet. Knapt nok hennes nærmeste familie visste hvem Hugo Swartz var.
I prestegarden var det stort hushold. Hanna skal ha skrevet i et brev til dattera Barbara Ring om et selskap som skulle holdes i prestegarden at ”vi blir bare nogen få personer, 50 stykker foruten kvinner og barn”. Hanna tok i mot mange i prestegarden, både fattige og rike. Sønnen av en konkursrammet forretningsmann fra Tønsberg, kom til slektninger på Torshov i Vang utpå 1850 tallet og Hanna tok også han under sine vinger og hadde et nært forhold til ham. Han var døvstum og livlærte seg ved finsnekring og portrettmaling. Jeg snakker naturligvis om Matias Stoltenberg. Han hadde malt alterbildene til Vang kirka i 1833 og senere mange portrettmalerier bl.a. av onkelen Vincent Stoltenberg Bull. Ettertida har verdsatt maleriene hans. Han var en stor kunstner men fikk dessverre ingen anerkjennelse før lenge etter sin død. Han døde som ytterst fattig på Østre Disen i Vang. Det ble auksjonert bort noen av bildene hans for å dekke begravelsesutgiftene. De tre maleriene som tilhører kirka er dessverre ikke her i dag.(To alterbilder og et portrett). De oppbevares trygt på lager, mens to av dem skal restaureres.
I Tønsberg påstås det at Stoltenberg er gravlagt der, men han er innført som gravlagt i kirkeboka i Vang, uten at vi vet hvilken grav det dreier seg om. Han ligger ikke i grava som står ved siden av Hanna Winsnes' grav. Der ligger det ingen. Gravsteinen er reist til minne om Stoltenberg på 1980-tallet, først og fremst for å markere at han ligger gravlagt her i Vang.
Restaurering og samfunnsdiskusjon 1870-1917
På 1870-tallet nådde en stilretning som er kalt historisme Vang. Tida er også kalt stilforvirringens tid. Kirka måtte restaureres i pakt med tida. I Vang ble alt interiør i Pihls kirke ble revet ut etter bare 67 år. Vindusrammer, gallerier, kirkebenker, alter, alt ble kastet ut. Det ble slått hull på østveggen til nytt alterparti. Som gave fra Andreas Sæhlie ble gitt maleri av Eilif Petersen ”Jesus i Getsemane”, Det ble bygd nytt galleri, det kom åpne benker i kirkeskipet. Alle kunne sitte hvor de ville. Bare orgelprospektet ble berget gjennom denne restaureringa.
Mot slutten av 1800 tallet var det behov for nytt orgel i kirka, det gamle var fra 1855. Midler ble skaffet ved innsamling og gaver. Men da det skulle installeres, møtte man motbør. I 1914 hadde man kjøpt orgelet som hadde stått på jubileusutstillingen i Kristiania, men det kunne ikke få plass inn i det gamle orgelprospektet fra Pihls interiør. Her var Riksantikvaren bestemt: fasaden måtte bevares! Dette engasjerte Vangsokningene stort og det ble pressediskusjon både for og mot både lokalt og i Kristianiapressen. Det er verd å merke seg at Riksantikvaren antydet at hele kirken burde restaureres tilbake til Pihls interiør.
Maleren Henrik Sørensen engasjerte seg i debatten og skrev i ”Tidens tegn” (Verdens gang) 23.mars 1915: "Jeg har ventet og mange med meg – nogen autorative ord i anledning herverket mot Vangs kirke oppe ved Hamar. Men forgjeves. Saa får ungdommen fare op. Det sto i ”Tidens tegn” for en del dage siden den korte notis at mod 4 stemmer var det besluttet at hive ut Vang kirkes gamle skjønne orgelprospekt. Vangssokningene føier et nyt vakkert blad til kirkeskjændelerne her i landet. For vel en 40 år siden rev grove hender ut av kirken vel noget av det deiligste og mest praktfulle kirkeinteriør, vi har hat her til lands. Brukte til ved de gamle, fine søiler, gjorde om til ”toddybord”, og satte i haverne de saa smukte zirede kapitæler og kastet ut baade engler og apostler, de som hadde ”skuet” både Vinsnes og fru Hanna og de virkelige kakser der de alle saa verdig skred oppover kirkegulvet, mens tonerne fra orgelet, - et av Hedemarkens syv underverker, tok vel imot dem og gjorde det høitidelig rundt dem. Og de var sikkert stolte og glade over sin fine kirke - og at se sine mange dalere saa vel og prydelig andvente. Og saa kommer denne slaamaskingenerasjon, som intet andet føler av det, efter mor og far, end tyngden av bankbøgerne - og saa ut med herligheten. Gjør det hele om til toddybord og brendsel alt det som far og mors salmesang har strøket om! Takk vangssokninger, takk paa vårt ribbede Norges vegne – gled eder rundt eders toddybord!"
To år senere var orgelet på plass, med den gamle fasaden bevart og to sidefløyer bygget til. Dominoco Erdman hos riksantikvaren hadde med utgangspunkt i orgelprospektet malt kirken i dens opprinnelige farger. I ettertid har orgelet og kirkerommet beholdt fargesettingen fra 1917.
1950-tallet og nyere tid: nye restaureringer og ordinasjon av kvinnelig prest
Etter andre verdenskrig kom det ny prest til Vang. Øystein Hovden kom hit i 1948. Ennå snakkes det varmt om Hovden i Vang. Det kom til å skje mye i hans tid. Han hadde ideer og han hadde kontakter vidt utover i landet. Kirka skulle restaureres! Nye innsamlinger ble arrangert. Arkitekt ble engasjert. Han het Friis Zahl og kom raskt med forslag der han hadde ført kirka tilbake til interiøret fra 1810. Menighetsrådet ble innkalt og fikk presentert ideen. Tegningene ble nøye vurdert, men nei, dette var å dra det for langt, dette kunne ikke Vangssokningene godta. De var glad i kirka slik den nå var, Pihls interiør ble fremmed. Ny arkitekt ble kontaktet. Den kjente arkitekten Arnstein Arneberg sa ja til oppdraget. Nå hadde Hovden fått blod på tann. Han dro til Oslo og kontaktet maleren Henrik Sørensen, for å få han til å foreta dekorasjonsarbeidene. Og Hovden fikk Sørensen så oppglødd at han tok oppdraget.
Men så skjedde det noe uforutsett. Presteparet Hovden fikk besøk av en barndomvenninne av fru Astrid. Både venninna og mannen var kunstmalere og Hovden fortalte begeistret om Henrik Sørensen som skulle dekorere Vangskyrkja. Paret dro fra prestegården etter ei uke. Snart kom sjokkmeldinga fra Oslo. Sørensen kunne ikke ta på seg oppdraget. Det viste seg at han hadde hatt besøk av kunstmalerne som hadde fortalt at mannen hadde fått en visjon og et kall om at han skulle dekorere Vangs kirke. Dette ble siste gangen kunstmalerne var i prestgarden.
Men Hovden sto på. Han engasjerte Hugo Lous Mohr som hadde dekorert Oslo domkirkes tak på 1930 tallet. Han brukte temprafarger der egg er bindemidlet, og Mohr mottok store mengder egg fra bygda. Motivet her er noe av det samme som i Oslo domkirke, det er bare den forskjellen at her i Vang har Mohr lært hvilket underlag som vil holde. Her finnes ikke antydning til avskalling. For et par år siden hadde vi besøk fra restaureringskomiteen i Oslo domkirke. De ville se på, og høre hvordan vi hadde bevart vårt takmaleri så godt. Vi har all grunn til å være stolt av dette takmaleriet. Mohr fikk et oppdrag i tillegg her i Vang. Han skulle male nytt alterbilde. Det gamle passet ikke inn i det nye alterpartiet. Da bildet var klart ble det levert på prestekontoret i prestgarden. Hovden så at han måtte kalle sammen menighetsrådet øyeblikkelig. Formannen Einar Busterud var ganske klar i sin karakteristikk da han fikk se motivet. Kristus på korset men figuren var i en ganske så tynn versjon. ”Dænna metmarken vil vi itte ha”, sa Busterud.
Det gamle alterbildet fra 1878 ble beskåret eller brettet inn i kantene (får vi håpe) og satt inn i ramma i det nye alterpartiet.
Hovden var en folkelig, frilynt, glad og uredd sogneprest. Han hadde et nært samarbeid med sin biskop i Hamar. Biskopen var Kristian Skjelderup. Begge hadde de stått for store kirkerestaureringer i Hamar og Vang. Biskopen hadde nok støttet Hovden da han åpnet Vang kirke for filminnspilling i 1958 der spillefilmen ”Herren og hans tjenere” ble spilt inn inne i kirkerommet med skuespillerne Klas Gihl og Wenche Foss i hovedrollene. Tre år senere åpnet Hovden kirka si for noe som i høyeste grad var kontroversielt. Skjelderup var åpen for at kvinner kunne ordineres til prester i hans bispedømme, men han trengte en prest som var villig til å la det skje i si sognekirke. Det var naturlig å spørre Hovden, og Hovden sa ja. 19.mars 1961 ble Ingrid Bjerkaas ordinert til prest i Vang som den første kvinne i Norge. Stort presseoppbud og fullsatt kirke. Da som under filminnspillingen, ja for begge deler var store sensasjoner, var det trengsel om plassen i kirkerommet og på galleriet. Organisten hadde problemer med å komme fram til spillebordet, er det sagt. 12 -1300 personer var til stede.
Vang kirke er en åttekantet kirke fra 1810. Abraham Pihl tegnet kirken. Byggverket er i stein og har 895 sitteplasser.
Abraham Pihl (født 1756, død 1821) var en norsk teolog og astronom. Han ble født i Gausdal. I 1789 ble han sogneprest i Vang kirke, hvor han fjorten år senere ble prost. I 1793 sendte 60 bønder fra Vang og Furnes klage på Pihl til Cancelliet i København. De mente prosten blandet seg opp i bøndenes jordbruk. Fra 1785 ble han ansatt som Danmark-Norges astronomisk observatør i Norge. Han foretok en rekke astronomiske bestemmelser, og lagde instrumentene sine selv. Et pendelur han lagde befinner seg nå hos Astrofysisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Han fungerte også som arkitekt. Da Vang kirke brant, var det han som tegnet den nye kirken, som senere ble et forbilde for mange kirker på vestsiden av Mjøsa.
Hugo Lous Mohrs takmaler
Konservatorene Gun og Truls Løken konstaterer at maleriene er i meget god forfatning, det har bare et lite lag med overflatestøv. Maleriet er, så vidt vi vet, ikke renset siden det ble malt i 1954.
Det ser ut til at hvelvingen er isolert med glassull (ca 5cm) og papp. Dette er samme materialer som vi ser benyttet i Hamar domkirke og som må være oprinnelige fra 1954. Over den orginale isoleringen er hele hvelvingen etterisolert med 2 sydde Glava-matter. Hele hvelvingen er med andre ord totalt isolert med ca 13 -15 cm glassull og Glava-matter.
Isoleringen må ha blitt foretatt fra oversiden. Antakelig i forbindelse med takreparasjoner på 1970 tallet. Glava -mattene har 1970-talls kvalitet. Takhvelvingen er termografert og ser ut til å ha noe dårligere isolasjon i hjørnene. Ut over det er vi temmelig sikre på at hele hvelvingen er godt isolert og at det er til beste for maleriet. Jeg må også nevne at hvelvingen med Mohrs maleri er bygget i 1954 og at det finnes en orginal takkonstruksjon over denne hvelvingen fra 1877 da koret ble bygget som tilbygg til den åttekantede kirken fra 1810.